Hvite løgner: Å lyve på en dannet måte
Lær deg å lyve på riktig måte og du vil oppdage at tilværelsen fortoner seg langt lettere. Hadde diplomater og politikere ikke lært seg å fremføre hvite løgner ville verden for lengst vært et bombet krater. Obsternasig sannferdig fremtreden er som å slå en hammer i hodet på den man snakker med. Er formålet å frembringe en tone blant mennesker som smørolje gjør i en motorvogn bør en lære seg kunsten å frembringe hvite løgner.
Waldemar Brøgger store skikk og bruk ”bibel” fra 1960 beskriver behovet for å lyve litt for å gjøre verden mer komfortabel og uenighetene mindre. Et måltid kan gjerne gi assosiasjoner av visne ugressplanter transjert i gjørmeboller med svidde loffskiver. Under ingen omstendigheter skal du allikevel beskrive maten ovenfor vertskapet på denne måten. Alminnelig høflighet tilsier at du alltid takker for maten. En ”hvit løgn” kan være å unnlate å snakke om maten og henlede oppmerksomheten til andre ting. Alternativ to er at du kun kommenterer det som smakte bra. For eksempel si at potetene er de beste jeg har smakt i år og forbi går i stillhet det seige kjøttet som du drøvtygde et kvarter for å få trykt ned i magen.
Det finnes mange måter å ”lyve” på. Men en ”dannet løgn” skal ha en god hensikt og bidra til å skape harmoni og behagelig stemning. Mennesker som har et sterkt behov for å spytte ut med all slags ”sannheter” vil garantert skape en mistrivsel som ikke gavner fellesskapet. Du kan hate kanarigul farge, synes at alle FrPere er noen mørkeblå idioter og hevde at mannfolk i grønne uniformer er drapsmaskinroboter. I et demokrati er du i din fylle rett til å mene dette. Men det er ingen objektiv sannhet og det er svært uhøflig om du bestreber deg på å dytte denne ”lærdom” inn i hodene på mennesker som er kommet for å ha et hyggelig samvær med venner og bekjente. Hvite løgner kan være å beskrive kanarigul farge som en livlig, frekk, synlig og morsom farge. Da har du ikke sagt noe du ikke står inne for. Den mørke brune løgnen er der først når du sier at fargen er vakker og akkurat slik du selv vil dekorere kjøkkenet. Har personen et malingsspann med kanarigul farge til overs som du foræres har du gitt deg selv et problem.
Noen ganger treffer vi mennesker vi har truffet før, men husker ikke navnet på dem. Vi føler at personen ville bli skuffet og lei seg dersom vi ikke kjente dem igjen. Da vil vi med rette prøve å rette opp dette med små triks. Vi spør en annen om hva han heter, vi peiler oss inn gjennom samtalen på hva personen driver med, vi lar personen presentere seg selv for andre og snapper opp navnet. I mellomtiden later vi som vi kjenner personen som om det skulle være i går vi traff hverandre. Så lenge hensikten er den beste er det lov å bruke disse småtriksene.
Diplomater har forstått kunsten å gi beskjeder som forteller hva de mener uten å såre dem de snakker med. Å beherske denne kunst ville garantert fått både ekteskap og vennskap til å vare betydelig lengre enn de har for vane å gjøre i dag. En diplomat sier heller at han er bekymret for utviklingen på vestbredden, enn at palestinerne er noen galne selvmordbombere som landminetanks burde valset over. I ekteskapet kan dette overføres til å si at jeg synes det hadde vært veldig fint om vi kunne funnet en fordelingsnøkkel på hva slags husarbeid hver av oss skal gjøre. Det vil normalt være uklokt å buse ut med at oppvask og klesvask er kjerring arbeid, mens plenklipp og bilvask er for mannfolk – punktum. Hva diplomater, kone og mann innerst inne mener bør en være forsiktig med å skrike ut. Det kan godt være at diplomatisk fremferd gir grobunn for andre løsninger som dere begge ikke har tenkt over og som gir en enda bedre svar løsning enn det som noen hadde tenkt på i utgangspunktet. Påsken er en ypperlig anledning til å henge diplomatiets stjerne på sitt bryst. Lykke til med de hvite løgner.